"Reiser og opplevelser uten barrierer." Det høres kanskje enkelt ut, men for meg er det mer enn bare et slagord. Det er hele hjertet bak Inkluderende Reiser.
Vi gikk ut av lokalet og tok noen flere bilder i kimonoene. Jeg følte meg ferdig tidlig, og en annen i gruppa gjorde også det, så vi dro tilbake til hostellet sammen.
Jeg heter Elise. Jeg sier det rett ut: jeg har kjent på frykten, angsten, usikkerheten. Men hver gang jeg dro til en fornøyelsespark i et fremmed land, eller satte meg på en stol i en drag-bar i en by jeg knapt kjente, ble jeg litt modigere. Jeg innså at grensene mine ikke var faste, de kunne tøyes. Dette var ikke...
Mange tenker på reiser som destinasjoner: byer, strender eller fjell. Men for meg er fellesskapet like viktig. Det er menneskene du møter på veien som gjør reisen spesiell.
Noen mennesker møter vi bare en gang.
Ensomhet er en følelse mange bærer i stillhet. Du kan sitte alene i stua og kjenne på den. Du kan også stå i en folkemengde og føle deg like alene. Det gjør vondt, men ensomhet trenger ikke være en livslang dom.
Som dere vet, bygger jeg sakte men sikkert opp drømmen om Inkluderende Reiser, reiser og opplevelser uten barrierer. Jeg får mye energi når jeg deler tanker og planer, og det gjør meg glad å se at flere heier på prosjektet. Men det viktigste er selvfølgelig de menneskene jeg ønsker å skape dette for.
Vennskap er noe av det fineste og mest sårbare vi har.