Soloreise betyr ikke at du må gjøre absolutt alt alene

Jeg liker å reise alene.

Det finnes en frihet i det som er vanskelig å forklare før du faktisk har opplevd den.

Du bestemmer når du står opp.

Hvor du spiser.

Hva du ser.

Hvor lenge du blir.

Du kan ombestemme deg uten å holde et møte om det først.

Vil du bruke tre timer et sted?

Gjør det.

Vil du dra etter ti minutter fordi du hater stedet?

Også helt greit.

Men det finnes én ting jeg tror mange misforstår med soloreiser:

Å reise alene betyr ikke at du må gjøre absolutt alt alene.

Soloreise er selvstendighet, ikke isolasjon

Når jeg snakker om soloreiser, mener jeg at jeg har ansvaret for min egen reise.

Jeg mener ikke at jeg skal isolere meg fra alle andre mennesker frem til jeg kommer hjem igjen.

Du kan reise alene og fortsatt:

Delta på guidet tur.

Snakke med lokale.

Møte andre reisende.

Ringe familien.

Spørre hotellansatte om hjelp.

Bestille organiserte aktiviteter.

Bli med på gruppeutflukter.

Få venner.

Besøke noen du kjenner.

Stille spørsmål.

Soloreisen slutter ikke å telle i det sekundet et annet menneske dukker opp.

Å be om hjelp betyr ikke at du er dårlig til å reise

Dette er viktig.

Noen ganger blandes selvstendighet sammen med:

«Jeg må løse absolutt alle problemer selv.»

Hvorfor?

Hvis jeg ikke vet hvor noe ligger, kan jeg spørre.

Hvis jeg ikke forstår kollektivsystemet, kan jeg spørre.

Hvis noe går galt på hotellet, kan jeg be om hjelp.

Hvis jeg trenger assistanse, betyr ikke det at selvstendigheten min plutselig forsvinner.

Det å være selvstendig kan også bety å vite når du trenger informasjon eller støtte.

Du har lov til å være nervøs

Du kan elske soloreiser og fortsatt bli nervøs.

Begge deler kan eksistere samtidig.

En ny by.

Et ukjent transportsystem.

Kjøre et nytt sted.

Gå et sted på kvelden.

Prøve en aktivitet alene.

Det kan komme øyeblikk hvor du tenker:

Hva i all verden driver jeg med?

Så gjør du det likevel.

Eller bestemmer deg for å la være.

Begge deler er valg.

Selvsikkerhet trenger ikke bety at du aldri er redd.

Gruppeaktiviteter er fantastiske for soloreisende

En av de enkleste måtene å gjøre noe du ikke ønsker å gjøre helt alene, er å bestille en gruppeaktivitet.

Byvandringer.

Matturer.

Utflukter.

Kurs.

Adrenalinaktiviteter.

Dagsturer.

Du kommer alene.

Blir med gruppa.

Opplever noe.

Og etterpå kan du gå tilbake til å gjøre akkurat hva du vil.

For meg er det en fantastisk kombinasjon.

Jeg beholder friheten ved å reise selvstendig uten at absolutt alle opplevelsene trenger å være alene.

Inkluderende soloreiser

Når mennesker snakker om soloreiser, beskrives ofte én bestemt type reisende.

Frisk.

Selvsikker.

Funksjonsfrisk.

God økonomi.

Kan gå lange avstander.

Kan håndtere alle problemer som oppstår.

Men soloreisende er ikke én gruppe.

Noen trenger mobilitetsassistanse.

Noen har usynlige funksjonsnedsettelser.

Noen trenger mer hvile.

Noen trenger tilgjengelig overnatting.

Noen har angst.

Noen trenger ekstremt detaljert informasjon før de drar et sted.

Noen trenger assistanse på flyplassen samtidig som de ellers reiser helt selvstendig.

Å motta assistanse betyr ikke at du plutselig ikke er soloreisende.

Tilgjengelighet skaper selvstendighet.

Den fjerner den ikke.

Sikkerhet er viktigere enn å bevise noe

Jeg tror heller ikke på å gjøre noe utrygt bare for å bevise at jeg klarer å reise alene.

Hvis noe føles feil, kan jeg dra.

Hvis jeg trenger taxi i stedet for å gå, kan jeg ta taxi.

Hvis jeg vil at noen skal vite hvor jeg er, forteller jeg dem det.

Hvis jeg vil ringe hjem, ringer jeg hjem.

Det finnes ingen premie på slutten av soloreisen til den som klarte seg med minst hjelp.

Målet er å ha en fin tur og komme trygt hjem.

Det er friheten jeg elsker

For meg er friheten det aller beste med å reise alene.

Jeg kan bygge reisen rundt det jeg faktisk vil gjøre.

Jeg trenger ikke overbevise noen om at det rare museet jeg fant høres interessant ut.

Jeg kan bare dra.

Jeg trenger ikke at alle er enige om at berg-og-dal-banen ser morsom ut.

Jeg kan kjøre den.

Jeg kan endre planene.

Bli lenger.

Dra tidligere.

Hvile.

Utforske.

Det er den friheten jeg elsker.

Og ironisk nok gir det å ta imot hjelp når jeg trenger den meg mer frihet, ikke mindre.

Du trenger ikke vente på noen andre

Kanskje dette er noe av det viktigste soloreising har lært meg.

Du trenger ikke alltid vente på at noen andre skal ønske seg nøyaktig samme reise som deg.

Det finnes steder å se.

Ting å oppleve.

Et liv å leve.

Selvfølgelig kan det være fantastisk å reise med mennesker du er glad i.

Jeg skulle gjerne hatt noen med på enkelte eventyr.

Men jeg vil heller ikke sette hele livet mitt på vent mens jeg venter på at en annen persons tid, økonomi, interesser og tilgjengelighet skal passe perfekt med mine.

Noen ganger drar du bare.

Alene.

Men uten en regel om at du dermed må gjøre absolutt alt selv.