Du trenger ikke være en eventyrlysten reisende for å være en «ekte» reisende

Jeg må begynne dette innlegget med en litt merkelig innrømmelse med tanke på tittelen.
Jeg ELSKER faktisk eventyr og aktiviteter.
Gi meg en fornøyelsespark.
En rar aktivitet.
Adrenalin.
Kultur.
Noe historisk.
Dark tourism.
Noe jeg aldri har gjort tidligere.
Noe som får meg til å tenke:
DET DER SER AMAZING UT. DET VIL JEG PRØVE.
Da er jeg interessert.
Men her er poenget:
Det betyr ikke at min måte å reise på er bedre enn noen andres.
Og noen ganger synes jeg reisekulturen glemmer akkurat det.
Vi har laget et bilde av den «ekte reisende»
Du kjenner sikkert stereotypen.
Ryggsekk.
Hostell.
Ingen planer.
Billig fly.
Tjue land.
Bestiger et fjell før frokost.
Har fått tolv nye venner før lunsj.
Bestiller morgendagens overnatting omtrent syv minutter før ankomst.
Alt organisert er selvfølgelig altfor «touristy».
Hotell er kjedelig.
Cruise teller ikke.
Pakketur teller definitivt ikke.
Og Gud forby at noen bare vil ligge ved et basseng.
Da reiser de tydeligvis ikke lenger.
De bare... befinner seg geografisk et annet sted.
Jeg tuller.
Stort sett.
Turister reiser også
Jeg har aldri helt forstått behovet for å skille så voldsomt mellom «travellers» og «tourists».
Vi er turister.
Det går fint.
Du kan besøke den berømte attraksjonen.
Du kan ta bilder.
Du kan kjøpe den teite suveniren.
Du kan bestille guidet tur.
Du kan dra på cruise.
Du kan bo på resort.
Du kan reise med bobil.
Du kan backpacke.
Du kan bo hos familie.
Du kan bruke lite eller mye penger.
Ingen av disse tingene gjør deg automatisk bedre eller dårligere til å reise.
Eventyr betyr forskjellige ting for forskjellige mennesker
Her kommer inkluderende reiser inn.
For én person er eventyr fallskjermhopping.
For en annen er det å gå om bord på et fly for aller første gang.
For noen med sterk angst kan det å gå alene inn på en restaurant i et fremmed land kreve mer mot enn en aktivitet jeg personlig ser på som adrenalin.
For noen med begrenset mobilitet kan det å komme seg til et utsiktspunkt via en tilgjengelig rute være en enorm prestasjon.
Vi kan ikke se på opplevelsen til et annet menneske og bestemme:
"Det der var da ikke spesielt eventyrlig."
Vi vet ikke hva som krevdes for at personen skulle komme dit.
Du trenger ikke konstant utenfor komfortsonen
Jeg liker å utfordre meg selv.
Men internett har også blitt litt besatt av:
GET OUT OF YOUR COMFORT ZONE!
Hele tiden.
Overalt.
Hvorfor?
Komfortsonen eksisterer jo av en grunn.
Noen ganger vil jeg utfordre meg selv.
Andre ganger vil jeg ha noe kjent.
Noen ganger vil jeg ha adrenalin.
Andre ganger vil jeg sitte med PC-en, spise noe godt og ikke gjøre noe spesielt dramatisk.
Begge deler er lov.
Måten du reiser på kan forandre seg
Du trenger heller ikke reise på samme måte resten av livet.
Dette tenker jeg mye på.
Jeg er naturlig en ganske aktiv reisende. Opplevelsene er ofte selve grunnen til at jeg reiser.
Samtidig har jeg lyst til å prøve mye mer slow travel.
Være lenger på samme sted.
Gå mer.
Jobbe fra PC-en.
Utforske nærområdet.
Ikke hele tiden løpe videre til neste aktivitet.
Og helt ærlig tror jeg det kommer til å utfordre meg på en helt annen måte.
Å roe ned kan faktisk bli vanskeligere for meg enn å bestille en adrenalinaktivitet.
Litt ironisk.
Den beste reisestilen er den som fungerer for deg
Det er egentlig hele poenget.
Du trenger ikke backpacke fordi noen forteller deg at det er mer autentisk.
Du trenger ikke luksus fordi noen mener budsjettreiser er forferdelige.
Du må ikke reise alene.
Du må ikke reise sammen med noen.
Du trenger ikke besøke femti land.
Du trenger ikke forlate Europa.
Du trenger faktisk ikke forlate Norge for at en reise skal telle.
Kanskje du elsker fornøyelsesparker som meg.
Kanskje du hater dem.
Kanskje drømmeferien din er to uker ved et basseng.
Jeg hadde sannsynligvis blitt gal.
Men kanskje DU elsker det.
Og det er det som betyr noe.
Reisemåten burde passe personen som faktisk skal reise.
Ikke personen på TikTok som lager en video om hvorfor alle andre reiser feil.